Ungt arbeidsliv
Skjær og holmer. Svingete smal vei. Snart er sola på vei opp.
Vi har passert Sistranda, tettstedet på Frøya, og kjørt gjennom Frøyatunnelen. Snart er vi på Norddyrøya hvor Oda Johanne Stokkvik (21) er fiskerlærling hos sin far Jann Egil Stokkvik (65).
Frøyatunnelen var nattestengt, vi er derfor litt senere ute enn hva fiskerne foretrekker. De er oppe før sola. Det er tidlig morgen og sen kveld som er de beste tidspunktene for å fiske.
Oda står ute og venter når vi kommer, hun har allerede sendt en sms: «Kåss det legg an? Pappa har gått om bord». Teiner fulle med taskekrabber venter på å bli dratt opp.
Nabo med havet
Vi er også litt bakpå tidsmessig, fordi vi ikke så huset til familien Stokkvik. Vi kjører forbi innkjørselen to ganger fordi vi ikke tror det er et hus på enden av den. Men det er det, gjemt i naturen. Hvitt hus i skjærgården med egen brygge med fiskebåt kun noen meter unna stueveggen.
Innpåslitne måser jakter også etter en matbit.
Far Jann er lidenskapelig fisker. Han kjøpte sin egen fiskebåt for konfirmasjonspengene og har fisket siden. I 50 år, ikke gjort annet. De er til sammen sju søsken, men det ble yngstedatteren Oda som bestemte seg for å gå i sin fars fotspor og bli fisker. Nå har hun vært lærling i to år og tre måneder. Hun kan ta fagprøven i april neste år.
– Jeg gikk ikke på fisk- og fangstlinja som gir kortere læretid, men på restaurant- og matfag. Da jeg var ferdig der, visste jeg at jeg likevel ikke ville jobbe innen fagfeltet. Jeg tok et friår og jobbet på bensinstasjon. Da fikk jeg tenkt meg om, og så dro jeg hjem til pappa og sa at jeg ville bli fisker og at jeg ville være lærling på båten hans. Han ble nok litt overrasket, sier Oda.
Inne i båten drar hun på seg en oransje regnbukse med seler og lange, robuste fiskehansker, som forhåpentligvis tåler at en krabbe klyper over en finger.
Stille samarbeid
Å bli fiskerlærling ble et godt valg mener hun i dag.
– Det er en befrielse å komme seg ut på sjøen, vi er jo nærmere havet enn de fleste får oppleve. Vi er ute i allslags vær. Å komme seg ut med båten gir meg en egen ro i kroppen, sier Oda.
– Og det går greit at det bare er du og pappa?
– Jeg og pappa jobber så godt i lag. Det er ikke noe problem. Ikke blir vi sinte på hverandre og er det noe så sier vi ifra, sier Oda.
De to kan gå en hel arbeidsdag uten å snakke sammen. De trenger ikke å snakke, ikke når de samarbeider godt uten. 165 krabbeteiner skal dras opp med lina. Tømmes for krabber, som skal sorteres, i hann- og hunkjønn og de med bare en klo. Vasskrabbene skal ut i vannet igjen, dette er krabber som skifter skall og derfor ikke har verdi denne gangen. Når krabbene er sortert, festes det agn, som er selvfisket småsei, i teinene før de slippes ut i sjøen på nytt. Oda og Jann jobber raskt, bytter på oppgavene uten småprat.
Tar over båt og hus
De første teinene dras opp i soloppgangen, fra en dybde på 18 favn. Det er andakten på P1 på radioen inne i båthuset, men fiskerne jobber ute på dekk. Båten kan også styres derfra. Det kommer flokker med sultne måser, som kjenner lukta av gammel og ny agn. Når Oda kaster halvspist småsei utfor ripa stuper fiskemåsene grådigt ned.
– Vi kan jobbe sammen en helt dag uten så mye prat, men pappa kan jammen tulle også, sier Oda mens Jann er i gang med en beskrivelse av pensjonisttiden som kanskje nærmer seg. Han skal så å si bo i campingvogna, og kanskje bli trubadur? Snart ligger alle mulighetene åpne, for «når man blir 66» som Jann synger.
Å dra teiner er tunge løft, men Oda er aldri sliten etter en arbeidsdag.
Taskekrabbe er den vanligste krabbearten i Norge. Den lever langs hele norskekysten opp til Troms, på dyp ned til 50 meter.
– Jeg er den eneste av oss barna som fortsatt bor hjemme, og der skal jeg mest sannsynlig bo resten av livet. Jeg skal ta over båten til pappa, og også huset. Jeg ser ingen grunn til å flytte, her har jeg arbeidsplassen rett utenfor døra, sier Oda.
Det er ikke så mange andre unge fiskere, og ingen jenter.
– Nei, det e bare jeg som er «veitj». Det skulle gjerne vært flere, sier Oda med lange øyevipper. Hver tredje uke drar hun inn til Sistranda for å få øyevippene fikset.
– Jeg begynte med det samtidig som jeg bestemte meg for å bli fisker. Jeg må jo være litt feminin i mannsyrket. Men vippene kan ikke være for lange, da blafrer de for mye i vinden, sier Oda med stram flette i håret. Det er mest praktisk.
Fletta tas ut mot slutten av arbeidsdagen.
Det ender opp med alt håret i en stor floke.
– Når jeg har håret løst floker det seg bare sammen.
Ikke fisk til middag
Båten heter «Jann Georg» etter eieren og hans far som het Arnulf Georg, og skal fortsatt hete det når Oda tar over. Det er en 82-modell, dermed har den rukket å bli 42 år gammel.
– Båten er ikke ny, men den funker. Den er absolutt bra nok. Den har gjort jobben i mange år, og jeg ser ingen grunn til å ta opp lån for å kjøpe en nyere båt. I alle fall ikke enda. Nå har jeg muligheten til å få en billig inngangsbillett inn i yrket, og skulle jeg ønske å kjøpe en annen båt senere, så gjør jeg det, sier Oda.
Båten er verdt 1,5 millioner kroner, og har ny motor til 340 000 kroner.
Oda og Jann fisker krabber fra av juni til november, fra november er det torskefiske.
– Hva er den beste fiskemiddagen?
– Jeg spiser ikke fisk! Mamma og pappa har det ofte, men da lager jeg meg noe annet, sier Oda som forteller om da hun var på en festmiddag i Trondheim sammen med andre unge fiskere.
– Det var kveite. Jeg ga bort fisken til en fisker fra Mausund, og spiste selv bare potetene, sier Oda med et smil. Et smil som stadig er der. Også når pappaen tuller med oss landkrabber om bord. Oda er tydelige stolt av pappaen, og han av datteren. Men Jann medgir at han egentlig ikke ville at Oda skulle bli fisker.
Farlig arbeidshverdag
– Nei, da hun kom hjem og sa hun ville bli fiskelærling, sa jeg først at hun burde jobbe innen oppdrett i stedet.
– Fordi det er der pengene er?
-Nei, fordi det er tryggere. Det er farlig å jobbe på sjøen. Men alle barna må få gjøre det de vil, og Oda vil bli fisker. Det har hun bevist. Oda har snart vært med ut med båten i tre år og har kun vært borte fra jobb én dag. Hun er med i allslags vær og tar alle oppgaver uten å klage, sier Jann.
Men farlig kan det være og sikkerhet må tas på alvor når bølgene går høye og været er stritt, eller når et tau ligger litt feil.
– Engang fikk jeg tauet rundt foten, da vi slapp teinene ut igjen med lina. Jeg holdt på å havne utenfor båten. Men det var bare støvelen som forsvant, den så vi aldri igjen. Pappa satt og kjørte båten da dette skjedde.
– Da ble du redd, Jann?
– Jeg tok på henne to plastposer på foten, som jeg festet med tape. Og så fortsatte vi å fiske, sier Jann med et flir. Men så må han innrømme, at han tok det ikke fullt så lett.
– Planen er at jeg snart skal gi meg og at Oda skal ta over båten alene, men det er klart jeg ikke har lyst til at hun skal dra ut alene på havet. Vi får se når og om jeg slutter …
Sjekker værmeldinga
Oda er uansett klar for å ta over. Om ikke lenge er fagbrevet på plass, og sjøsyk blir hun ikke.
Arbeidsdagen er over. Det er kun noen få meter fra brygga med fiskebåten og barndomshjemmet til Oda.
– Nei, jeg var det litt før. Jeg har jo vært med pappa ut siden jeg var bitte lita, det har vi alle søsknene gjort. Men jeg har ikke vært sjøsyk etter at jeg begynte som fiskelærling. Det hadde jo ikke gått an. Nei, jeg kjenner ingenting lenger nå, sier Oda som har noen «yrkesskader» allerede.
– Jeg sjekker værmeldinga hele tiden, det sier venninnene mine også, at de kjenner ingen andre som sjekker været så ofte som meg.
– Hva synes venninnene om at du vil bli fisker?
– De syns nok det er litt rart, med de støtter meg også. De sier jeg er tøff, for de vet at yrket ikke er for alle, sier Oda som bor hjemme på jenterommet. Plakater på veggene, en pute formet som en torsk i senga, søte sommerkjoler hengende på veggen og en fargerik lyslenke langs taklista. Familien har seks katter, som gjerne tar imot en kos etter endt arbeidsdag. Gjerne en fiskemiddag også.
– Fritiden bruker jeg sammen med venner, vi er ganske mange unge som fortsatt bor på Dyrøya. Også har jeg fått meg type. Vi vokste opp her begge to, sier Oda.
Ønsker seg båt-tattis
Etter at de siste teinene var drartt opp, styrte Oda båten. Inn til til fiskemottaket på Dyrøya for å levere taskekrabbene.
– Vi får 15 kroner kiloen, det skulle vært minst 25 kroner, sier Jann.
– Hva er kiloprisen i butikken da?
– Nei, det vet da ikke jeg, jeg har aldri kjøpt verken fisk eller krabber. Det henter jeg fra havet selv, sier Jann.
Det viser seg at dagens fangst er på 950 kilo.
– Å ja, herregud! Det var en bra dag dette. Særlig med tanke på at det er ganske sent i sesongen og at vi begynte sesongen tidlig. Mye krabbe er allerede tatt opp, sier Oda.
Far og datter har jobbet effektivt i seks timer. Ingen matpause, ingen kaffedrikking. Kun beinhard jobbing. Dagens fangst gir en dagslønn på 15 000 kroner, minus utgifter til båt og drivstoff.
– Lønna som fisker er bra, men vi må ut hver dag uansett vær, sier Oda.
– Du har flere tatoveringen, ingen fisk eller krabber?
– Jeg har seks tatoveringer, men ingen som viser at jeg er fisker. Men så er jeg heller ikke fisker ennå, når jeg har tatt fagprøven neste år blir det nok en ny tatovering. Jeg har lyst til å tatovere båten til pappa på den ene overarmen, sier Oda som er en stolt fisker.