Det viser en kartlegging Havforskningsinstituttet (HI) har gjort i samarbeid med Universitetet i Melbourne ved hjelp av satellittbilder mellom 2005 og 2020.
Undersøkelsene viser at Norge står for den største økningen i totalareal som benyttes ved hvert anlegg i perioden blant de store oppdrettsnasjonene, med 221 prosent, tett etterfulgt av Færøyene.
Gjennomsnittet for norske anlegg i 2020 var sju merder på 43 meter i bredde/diameter rundt 520 meter fra land. I 2005 var antall merder det samme, men de var 23 meter i bredde/diameter og 460 meter fra land. Avstanden mellom hver merd har på sin side økt fra seks meter i snitt i 2005 til 37 meter i 2020.
Det er både fordeler og ulemper med større merder, ifølge HI-forsker Ole Folkedal.
– Vi ser økt bruk av større merder både i Norge og flere andre steder. Større merder gir også lavere sannsynlighet for rømming, men konsekvensene av en rømming kan bli større blant annet fordi det er flere fisk i hver merd, sier han.
At anleggene samlet sett blir større, betyr mer utslipp, påpeker HI-forskerkollega Frode Oppedal.
– Når oppdrettsanleggene blir større, produserer de mer utslipp, enkelt sagt mer fiskebæsj. Samtidig ser vi at anleggene flyttes noe lengre fra land, og at merdene plasseres på mer utsatte steder med mer bølger og strøm. Det gjør at bæsjen spres mer og fordeles over et havmiljø med større evne til å omsette tilførte næringssalter og organisk materiale, forklarer han.