Den siste tida har kjernekraftdebatten blusset kraftig opp i Norge. Skyhøye strømpriser og massiv motstand mot vindparker har bidratt til at debatten har kommet.
Nylig hadde VG en artikkel om at Norge ikke kommer utenom kjernekraft. Et par dager senere hadde samme avis et oppslag om at milliardæren Trond Mohn har gått inn som hovedaksjonær i det nye selskapet Norsk kjernekraft.
Moderne moduler
Kjernekraftverkene som selskapet ønsker å bygge på kommersiell basis flere steder i Norge, er lite arealkravende og har en moderne utforming – langt fra de massive reaktorene mange ser for seg når de tenker på kjernekraft.
Kjernekraftverkene som Norsk kjernekraft ønsker å bygge, kommer som ferdige moduler fra fabrikk. Selskapet har vært i kontakt med GE Hitachi, som produserer samme type kjernekraftverk som ble trukket fram av sivilingeniør Tore Kanstad fra organisasjonen Klimavenner for kjernekraft under Naturvernforbundets seminar i Songlia i august.
Lokale «jordskjelv»
Også lokalt i Orkland er det flere som har tatt til orde for kjernekraft de siste månedene.
Lederen i Naturvernforbundet, Kjetil Kroksæter, og kommunalsjef for samfunn i Orkland, Lavrans Skuterud, har begge uttalt at de heller ønsker kjernekraft enn vindkraft. Skuterud har for øvrig bakgrunn som internasjonal ekspert på skadevirkninger etter atomkraftulykker.
Nylig gikk også Orkland Senterparti ut i ST og tok til orde for kjernekraft, også å i Orkland.
Til og med Mildrid Nesheim fra Venstre, som i flere tiår har vært innbitt motstander, har snudd:
– Det har vært et jordskjelv inni meg selv den siste måneden. To intervju i ST har snudd opp ned på alt jeg har tenkt og følt om kjernekraft. Jeg har vært voldsomt engasjert mot kjernekraft og gått i demonstrasjonstog. Jeg hadde ikke sett for meg at det gikk an å snu, men det har to intervju i Sør-Trønderen greid. Vi må begynne å ta innover oss at kjernekraft er et alternativ.
Planer i Trøndelag
Man kan kanskje tro at det er en utopi med kjernekraft i vår nærhet. Men dette er slett ikke nytt. De som har levd ei stund, vet at det tidligere har vært utredet mulighet for atomkraftverk i våre kommuner.
Tidlig på 1970 hadde Norges vassdrags- og elektrisitetsvesen (NVE) planer om flere kjernekraftverk i Norge. Det første verket var tenkt plassert ved Oslofjorden. Deretter skulle det bygges ett atomkraftverk i Trøndelag og ett i Telemark. Disse to skulle stå ferdig innen 1990.
Tre steder i STs område
NVE pekte ut tre aktuelle steder i Sør-Trøndelag:
Eidemsgrenda i Agdenes
Viggja i Skaun
Bjørndalen i Hemne
Av disse tre var det Agdenes som var det mest aktuelle alternativet. NVE ventet en sterk økning i energiforbruket i Midt-Norge, og man ønsket derfor å bygge et atomkraftverk så nært Trondheim som mulig.
Agdenes skilte seg ut
Mellom 20 og 30 ulike steder i fylket ble vurdert, og Agdenes-alternativet ble rangert helt i toppen.
– Vi har vært på cirka 25 steder, og har funnet at Eidem i Agdenes er et sted som skiller seg ut, uttalte Knut Skrindo i NVE til Sør-Trøndelag i februar 1974.
Eidemsgrendas avsides beliggenhet, nærheten til kjølevann i Storvatnet samt at stedet lå i riktig høyde over havet, talte til Agdenes-alternativets fordel.
Bred rapport
Med dette som bakgrunn, ble det laget en omfattende rapport av sju NTH-studenter. Rapporten hadde navnet:
«Atomkraftverk i Agdenes»
Rapporten tok for seg konsekvensene et slikt anlegg kunne få for en kommune som Agdenes. Den går også inn på tekniske utfordringer, miljømessige konsekvenser, scenarioer for ulykker og strålingsfare samt avfallsproblematikk og politiske aspekter.
Enorme kostnader
I 1974 regnet NVE med at et fullt utbygd kjernekraftverk ville koste ti milliarder kroner, noe som tilsvarte en tredel av det norske statsbudsjettet.
Omregnet til dagens kroneverdi, ville atomkraftverket i Agdenes ha kostet nærmere 70 milliarder kroner.
NVE ønsket fire reaktorer, fordelt på to byggetrinn. Fullt utbygd ville et slikt kraftverk gitt fire ganger så mye strøm det var behov for på strekningen Sogn til Saltfjellet.
Nesten 1000 personer
Man anslo at selve byggeperioden ville ta mellom fem og sju år. Det var i disse årene Agdenes kunne belage seg på et storinnrykk av arbeidere.
NVE anslo at det på det meste ville være cirka 950 ansatte i anleggsperioden.
– Dette vil kreve tilførsel av arbeidskraft fra utenfor kommunen. Brakkebyer er en uunngåelig konsekvens derav. Med erfaring fra andre større anleggsforetak, er det naturlig å vente en nær 100 prosent mannlig kjønnsandel i disse jobbene, står det i rapporten.
Videre framkommer det at disse mennene stort sett ville være unge.
«Sterk, mannlig arbeidskraft»
Rapporten avdekker hvor mye som har skjedd med likestillinga og synet på kjønnene siden midten av 1970-tallet:
«Anleggsvirksomheten vil selvsagt kunne sluke all disponibel sterk, mannlig arbeidskraft i Agdenes kommune i tre – fire år. ... Mulighetene for kvinner til å få arbeid, er små i anleggstida. Eneste type jobber som vel kan tenkers tilbudt dem, er kanskje vaskehjelper i brakkene og servering i kantine.»
Sosiale problemer
Rapportforfatterne advarte mot konsekvensene av at så mange unge menn ville komme utenfra til bygda, og attpåtil leve tett på hverandre i brakker.
De viste til at det hadde oppstått sosiale problemer ved andre store anlegg basert på brakkeliv, og at det gjerne oppsto en egen «fritidskultur»:
«Denne har oftest vist seg å få en noe tøff ungkarskarakter. Kino om kveldene, kortspill, mye drikking og festing er typiske trekk i et slikt miljø. Eksempler på resultatet av en slik ungkarsinvasjon, kjennes fra steder som Årdal og Harstad, hvor til dels svært unge jenter har blitt ettertraktet av mannsoverskuddet. Dette har ført til uønskede svangerskap og til dels ødeleggelse av det normale miljøet blant stedets egne unge.»
Motstand i Skaun
I Skaun var motstanden massiv mot kjernekraftplanene på Viggja. Både kommunestyret og Bondelaget sa blant nei.
Bondelaget mente Hemne-alternativet var best, fordi det la beslag på minst dyrkamark.
– Grendesamfunnet Viggja er dødsdømt dersom det blir lagt et kjernekraftverk her, uttalte gårdbruker Knut Mo til Bondebladet 4. februar 1975.
Splittelse i Agdenes
I Agdenes var oppfatninga mer delt. Kommunen så positivt på utsiktene til mange arbeidsplasser, samtidig som man var skeptisk til at det ble lagt beslag på så store arealer.
Daværende formann i Agdenes Bondelag, Anton A. Lystad, medga at det var delte meninger om saken i bygda:
– Blir det kjernekraftverk her i Agdenes, ser jeg dystert på framtida for jordbruket i kommunen. Kommunen trenger arbeidsplasser for å holde folketallet oppe, men jeg tror ikke at et kjernekraftverk kan redde noen bygd, sa Lystad i den samme artikkelen i Bondebladet.
Folkemøter
Svein Hegg var rådmann i Agdenes da NVE vurderte atomkraftverk i kommunen.
Han husker at det var stort engasjement:
– Det var noen som var veldig engasjert, og det ble arrangert folkemøter både for og imot. Saken ble også tatt opp i kommunestyret, for kommunen skulle uttale seg til de foreløpige planene fra NVE.
Sodoma og Gomorra
«Invasjonen» av unge, mannlige arbeidere i anleggsperioden, var vel så skremmende for enkelte som risikoen for radioaktive utslipp.
«Det var ikke redselen for strålingsfare som førte til at enkelte ble motstandere, men tanken på at så mange «fremmedarbeidere» skulle komme til bygda,» sier en av dem ST har snakket med.
Hegg husker noe av det samme:
– Jeg husker at det var en fra KrF som advarte sterkt mot å si ja til kjernekraftplanene. Han mente det ville føre til fyll og horing; at bygda ville bli rene Sodoma og Gomorra.
– Hva tenkte du selv om planene?
– Jeg gjorde meg ingen oppfatning. Jeg, og mange med meg, regnet med at det ikke ville bli noe av planene.
«Ponnj kjøkkenbordet»
Hegg husker at det ble en del humor rundt planene, kanskje for å ta brodden av alvoret som man den gang betraktet kjernekraft med.
– Dæm sa at atomreaktor’n skollj kom ponnj kjøkkenbordet hass Hjalmar Holtan, humrer Hegg.
Det var nemlig Hjalmar Holtan som eide gården og jordene der atomkraftverket skulle plasseres, på vestsida av Storvatnet i ytre Agdenes.
Kom i helikopter
For gårdbruker Hjalmar Holtan måtte det ha opplevdes nærmest surrealistisk da de høye herrer fra NVE inntok grenda hans:
– Vi har syslet med vårt. Ikke tenkt at det skulle bli annerledes. Men så for noen måneder siden kom folk både i helikopter og til lands og sa at de var på jakt etter et sted for atomkraftverk, sa Holtan til Sør-Trøndelag den 19. februar 1974.
Lite å stille opp med
Dersom kjernekraftplanene hadde blitt realisert, hadde nok Holtan måttet gi fra seg jorda og eiendommen sin, om han ville det eller ikke. Her ville man ikke ha gått av veien for å ekspropriere:
– I slike saker har vi grunneiere så lite å si. Hvis statsmaktene bestemmer at er atomkraftverk skal bygges her, må vi ut. Hele grenda må raseres og føres vekk fra «farligheten» her, sa bonden til ST.
«Alt blir forandret»
I intervjuet var Holtan inne på det samme som rapportforfatterne nevnt tidligere i denne artikkelen; at det ville blir ei voldsom omveltning under anleggsperioden:
– Alt blir totalt forandret. Jeg har hørt rykter om at 600 – 700 arbeidere skal rykke inn i anleggstiden. All jorden her blir tatt. Da jeg overtok i 1965, hadde jeg cirka 50 mål, og siden har jeg dyrket opp 90 mål. Fin og flat traktorjord alt i hop. Vi kommer til å savne både Eidem og den fine ørreten i Storvatnet, sa Holtan som ikke tvilte på at planene kunne bli realisert:
– Når et så stort apparat er satt i gang, blir sikkert atomkraftverket reist, kanskje om 10 eller 20 år.
Planene ble skrinlagt
Slik ble det ikke. I dag, 28 år senere, er det fortsatt ikke bygd kjernekraftverk i Norge. Jordene ligger der like grønne, og gårdsbygningen på Holtan står like støtt. Ingen reaktor har fortrengt kjøkkenbordet.
Hjalmar Holtan er ikke lenger blant oss. Nå er det dattera Britt Helen som driver gården.
Hun står og rydder i vedskuret når ST kommer på besøk.
Mye styr
Hun var bare lita jente da familien hennes ble presentert for scenarioer der de kanskje måtte forlate heimen sin fordi storsamfunnet ville produsere energi i et atomkraftverk på eiendommen deres.
Hun minnes at det var mye snakk om atomkraftverket.
– Jeg husker at det var mye styr. Det var veldig omfattende. Alle måtte flytte herfra; alle innenfor en radius på tre kilometer måtte fraflyttes. Foreldrene mine ville ikke dra herfra. De drev jo gård. Jeg tror de var ganske utafor, sier Britt Helen Holtan.
Hadde måttet flytte
Rett på andre sida av Storvatnet vokste Kristian Fremstad opp. Han var bare et par år da atomkraft ble satt på kartet i nabolaget hans.
– Vår familie hadde også måttet forlate gården, sier han.
Kristian minnes en barndom der ungene lekte på Storvatnet vinters tid; det samme vatnet som skulle levere kjølevatn til atomkraftverket.
Kjernekraftverket kom aldri. Fremstad-familien kan fremdeles nyte solnedgangen over Storvatnet, uten å skue mot enorme reaktorer på andre sida.
– De hadde i det minste en debatt
Men til tross for at Kristian Fremstad og familien hans risikerte å måtte forlate heimplassen sin dersom kjernekraftplanene hadde blitt realisert, er han av den formening at Orkland og Norge må vurdere kjernekraft som energikilde.
– De skisserte konsekvensene av ei etablering med 70-tallets teknologi, hadde blitt for store. Men, de hadde i det minste en debatt den gangen, sier Fremstad, som mener vi må tenke nytt:
– Når det i dag varsles at behovet for elektrisk kraft vil øke med 60 prosent allerede om ti år, må vi se på hvordan det kan løses. På lengre sikt må vi etablere andre energikilder enn dem vi har i dag. Når man ser hvor lang tid man trenger til etablering av for eksempel kjernekraft, må vi ta kunnskapsløftet og debatten nå. Vi kan ikke tillate oss å gå i samme fella som de har gjort i Europa, hvor det i dag er kritisk mangel på energi.
Sjekk denne saken i Avisa Sør-Trøndelag om den unike ekspertisen på atomkraft.
Eller denne artikkelen i samme avis om hvordan mange har satt likhetstegn mellom atomkraft og atomkrig.
Her er lenker også til noen av de andre sakene om temaet:
https://www.avisa-st.no/nyheter/i/1OQ4nG/temaet-er-tabu-i-politikken-vi-snakker-ikke-om-det