Jeg er selvstendig næringsdrivende i Trondheim. Jeg tjener hovedsakelig penger på musikkoppdrag, konserter og samarbeid. Det gir uforutsigbar inntekt. Én måned kan jeg tjene mye over gjennomsnittet og føle meg «rik». Neste måned kan jeg tjene mindre enn jeg må betale for å bo, og føle meg utilstrekkelig.

Ser jeg store tall på kontoen min tenker jeg umiddelbart på alt jeg vil bruke disse pengene på, før jeg må ta meg i nakkeskinnet. Etter å ha betalt alle regninger med kommende forfall, er det lett å tenke at det resterende beløpet er penger til overs. For mange er det kanskje nettopp det, men for meg som ikke vet når neste innbetaling kommer, og hvor mye den er på, krever det ekstra struktur.

For å spare penger, prøver jeg å handle så billig som mulig. Jeg er kundemedlem i alle butikker for å få rabatter, og sjekker daglig tilbudsappen som viser hvilke matbutikker som har tilbud nå. Klær og sminke finner jeg ofte på salg i butikk. Om ikke, så finner jeg rabattkoder jeg kan bruke på nett på de samme produktene.

Busskort handler jeg de gangene jeg får større beløper inn på konto. Disse gangene setter jeg også over ekstra penger til kredittkortet mitt, som jeg kun bruker de månedene økonomien ikke strekker til.

Kredittkort er noe mine foreldre alltid har advart meg mot, men som har vært livsviktig for meg. I måneder jeg har lite penger, må jeg ofte benytte meg av kredittkort for å kunne handle mat og andre nødvendige ting. En regel jeg har for meg selv er at kredittkortet kun skal brukes på mat og nødvendige ting, og aldri til å shoppe med.

Lykke og glede kan ikke kan kjøpes. Likevel kan det å ha lite penger være et hinder for deg som ønsker å være en del av et fellesskap. Selv har jeg opplevd å føle på utenforskap grunnet lite penger. En venninne av meg inviterte til bursdagsmiddag, der alle skulle betale for sin egen mat. Det var på Britannia, så ikke akkurat det rimeligste stedet å spise. Jeg hadde ikke penger til å spise ute, men ville så klart være der for å feire bursdagen til venninnen min. Da alle satt rundt bordet og snakket om menyen, kjente jeg veldig på at jeg ikke passet inn. Det endte med at jeg i smug sendte melding til noen om å låne penger, fordi jeg skammet meg over å sitte der uten mat.

Jeg tror spesielt familier med barn i skolealder kan kjenne på utenforskap som følger av økonomiske forskjeller. Selv husker jeg at disse forskjellene viste seg både i løpet av skoledagen og etter. Noen elever fikk ny skolesekk hvert semester, med nytt pennal og nye boktrekk. Andre gikk med samme sekk hele barneskolen. I matpausen var det alltid noen med mer lukrativ matpakke enn de andre. Noen hadde ofte ikke mat i det hele tatt.

Du kunne se de som elsket å spille fotball i friminuttene, men som aldri var på treninger og kamper etter skoletid, fordi det kostet penger. Noen barn feiret bursdagene sin på Lekeland, Pirbadet eller Gokart. Andre feiret den hjemme hvert år. Var det snakk om hva vi fikk i bursdagsgave eller julegave, var det alltid noen som trakk seg unna.

Som voksen vil jeg ikke si at det å bruke samme ryggsekk som i fjor, ha brødskive med salami i matpakken eller feire bursdagen hjemme, forteller noe om økonomien til en person eller familie. Det kan derimot oppleves annerledes for skoleelever.

Når enkelte foreldre glorifiserer vanlige ting som mat, klær og skoleutstyr, vil det dannes et kulturskille. Barn som har mindre, kan føle seg utenfor.

Min erfaring er at det viktigste som skal til for å hjelpe mennesker med dårlig råd, er åpenhet.

Med åpenhet senker vi skammen, viser hverandre at ingen er alene, og bidrar til en større forståelse for mennesker i ulike situasjoner. Åpenhet er også viktig å ha når det kommer til barna, slik at de tidlig kan lære seg å akseptere forskjeller, både hos seg selv og andre mennesker.

Foreldre kan oppmuntre barna til å finne på ting som ikke koster penger, og unngå å sende barna på skolen ikledd de dyreste merkeklærne på markedet.

Om jeg hadde valgt å kun dele livet mitt i tidene jeg har masse penger på kontoen, hadde jeg ikke følt meg som et godt forbilde for unge. Ja, det er gøy å få jobbe med det jeg alltid har drømt om, men sannheten er at det ikke er like luksuriøst som mange kanskje tror det er.

Vi alle kan bli mer bevisste på hvilke valg vi tar, og spesielt hvordan vi ønsker å presentere oss selv for omverdenen.