Gjennom sommeren har økte boliglånsrenter virkelig begynt å gripe inn i norske husholdningers månedsbudsjett. Etter Norges Bank satte styringsrenten til 4,25 % 21.september – noe som gir en boliglånsrente nærmere 6 % mot slutten av året - bruker norske husholdninger i snitt nesten 12 % av brutto inntekt på å betjene renter. Så mye av lønna vår har ikke gått til å betale renter siden starten av 90-tallet. Det er en situasjon svært mange av dagens boligeiere aldri har opplevd.

For en husholdning med 4 MNOK i gjeld er den typiske månedlige kostnaden til renter tredoblet, fra rundt 5.500 kroner til 16.500 kroner sammenlignet med bare to år tilbake, da boliglånsrenten lå under 2 %. Da må vi heller ikke glemme at et lån er noe som skal tilbakebetales, og at avdrag kommer i tillegg til renter. Vi har samme boliglånsrente i Trøndelag som resten av landet, men heldigvis for oss som bor i Midt-Norge er boligmarkedet lokalt. Når vi i mange sammenlignbare områder har mye lavere boligpriser i Trøndelag enn på Østlandet betyr det at den jevne trønder har mindre gjeld, lavere renteutgifter og en mer robust privatøkonomi når tidene blir tøffere.

Det er utfordringer også i boligmarkedet i Trøndelag. Boligprisene har doblet seg siden finanskrisen, og med dette har boliggjelden økt betydelig. Økte renter fører derfor til at færre kan kjøpe egen bolig, på tross av jobb og inntekt. Det blir også stor forskjell mellom husholdninger som har store lån relativt til inntekt, sammenlignet med de som har vært mer måteholdne og nedbetalt gjeld selv om bankene har tilbudt avdragsfrihet.

Økonomi går i arv, og noen får hjelp fra foreldre til å komme inn i boligmarkedet, mens andre ikke kan kjøpe, og er leietakere. I tillegg til boliglån har 3 millioner nordmenn til sammen 156 milliarder i usikret gjeld. Verst stilt er de 5 % av disse som i sum har 40 % av den usikrede gjelden. Gjeld med høy rente og mindre tålmodige kreditorer, og som kan ødelegge privatøkonomien selv i gode tider. Boligmarkedet er lokalt, og det er stor forskjell på privatøkonomien til husholdningene i samme gate.

Samtidig skal vi være glade vi har et tilgjengelig og velfungerende boligmarked i Trøndelag. Sykepleierindeksen fra Eiendom Norge viser at en enpersonshusholdning med en normalt god inntekt nå har betjeningsevne til å kjøpe 27 % av alle boliger som selges i Trondheim, mens tilsvarende tall for Oslo bare er 1,3 %. Samme beregning viser at en enpersonshusholdning kan kjøpte 40 % av boligene i Melhus og Orkland, og rundt 2 av 3 boliger i distriktet i Trøndelag. Det betyr at det er oppnåelig å få kjøpt bolig i rimelig nærhet av arbeidssted i Trøndelag, mens dette er uoppnåelig for mange på det sentrale Østlandet.

Og mens det har vært lange køer og vanskelig tilgang på en leiebolig i Oslo denne høsten har vi ingen boligmangel i Trondheim – en forutsetning dersom Trondheim skal fortsette å være landets mest attraktive studentby. Vi er på vei inn i et marked hvor det blir flere boligselgere enn boligkjøpere, tregere salg og roligere prisutvikling, men samtidig har vi et velfungerende boligmarked i Trøndelag. Det er mulig å både få solgt og kjøpt bolig når endrede boligbehov eller flyttebehov melder seg. Beholder vi et godt arbeidsmarked beholder vi et robust boligmarked.

Også markedet for nye boliger svinger mindre i Trøndelag enn på Østlandet. Så langt i år er det solgt flere nye boliger i Trondheim enn i Oslo – selv om Oslo er tre ganger så stor målt i antall innbyggere og befolkningsvekst. Det meldes en kommende boligkrise i Oslo ettersom det lanseres, selges og igangsettes bygging av for få nye boliger i hovedstaden. Så langt i år er det lansert under halvparten

så mange nye boliger i Oslo som de siste par årene, mens det på tross av økte renter og byggekostnader har vært salgsstart på like mange nye leiligheter i Trondheim i år som i fjor. Vi er ikke nødvendigvis med på de største oppturene i Trøndelag, men da slipper vi også de dypeste bølgedalene.

Nettopp i dagens situasjon ser vi at det viktig å fortsette å bygge nok og rett boliger for å legge til rette for et edruelig boligprisnivå i regionen vår fremover – særlig i Trondheim hvor befolkningsveksten vil bli størst. I studentbyen Trondheim tilbyr SIT studentbolig til kun 14 % av studentene. Offensiv utbygging av studentboliger er eksempel på et tiltak som både vil gjøre det enklere for studenter å finne en overkommelig priset leiebolig, samtidig som det vil gjøre det enklere for andre å leie eller kjøpe typiske innstegsboliger.

Trondheims boligmasse består i dag av nesten 50 % eneboliger og småhus, mens resten er leiligheter. De siste ti årene har Trondheim vokst med 20.000 husholdninger, hvor omkring 60 % av disse var enpersonshusholdninger, 30 % to personer, og kun 8 % mer enn to i husstanden. Den demografiske utviklingen med flere enpersonshusholdninger blant både unge og gamle tilsier at byen kan utvikles gjennom å tilføre nye leiligheter, men kanskje også mer sosialt inkluderende boformer for små husholdninger. Samtidig må det bygges leiligheter med tjenestetilbud, sosiale dimensjoner og aktiviteter som gjør at voksne får lyst til å flytte fra den store familieboligen og inn mindre boliger når barna flytter ut. Slik kan vi fristille familieboliger til nye småbarnsfamilier og gi flest mulig tilgang på en bolig som passer sin livssituasjon.

Trondheim Kommune har lansert en ambisiøs byutviklingsstrategi basert på fortetting og bærekraftig byutvikling. Nye boliger skal tilføres rundt sentrum og rundt etablerte kollektivakser og bydelssentra. Det første som må på plass for at vi skal lykkes med denne byfornyelsen er å gjøre tilgjengelig nok og riktig type areal slik at arealkrevende virksomheter sentralt i Trondheim kan flytte ut av de samme områdene.

Ser vi byen fra fugleperspektiv utgjør eksempelvis godsterminalen på Brattøra og plasskrevende virksomhet på Nyhavna, Sluppen og Lade-Leangen store arealer sentralt i byen. Dette er virksomheter, verdiskapning og arbeidsplasser Trondheim er helt avhengig av, men som har en plassering som delvis er et hinder for den vedtatte byutviklingsstrategien. Først når lager, logistikk og industri har fått tilgang på nye, gode arealer til overkommelige tomte- og leiepriser kan det bygges nye boliger eller lokaler for arbeidsplassintensive virksomheter på de sentrale tomtene disse virksomhetene flyttet fra. Denne transformasjonen er viktig for å utvikle dagens næringsliv og for å tiltrekke seg de smarte hodene, varme hendene og nye virksomhetene som skal skape en levende og bærekraftig region fremover.

Akkurat nå går denne transformasjonen for sent, og virksomheter på flyttefot i Trondheim ser i stedet mot Malvik og Stjørdal i øst, Melhus i sør eller helt bort fra regionen. En offensiv tilnærming til nok og riktig areal for nærings- og boligutvikling må politikerne finne svaret på når de snart skal vedta nye utgave av Kommuneplanens Arealdel (KPA) for perioden frem til 2034. Det vil være avgjørende for hvorvidt Trondheim og regionen får et velfungerende boligmarked også fremover.