Både Europa og Norge er preget av dyrtid. Folk flest har virkelig kjent prisveksten på lommeboka. Det er høyere strømregninger i store deler av landet, bensin og diesel er blitt dyrere, renta stiger og matvarene vi trenger bare øker og øker i pris. Lønningene vokser, men det er knapt nok til å holde tritt med prisveksten.

Så langt har de fleste pekt på et strømmarked i ubalanse, krigen i Ukraina og ettervirkninger av pandemien som noen av forklaringene på pris- og lønnskarusellen vi alle nå fyker av gårde på.

Beriket seg?

Mange, spesielt i sosiale medier og kommentarfelt, mener at bedrifter og næringslivsledere har benyttet denne anledninger til å berike seg. På politisk nivå har dette slått ut i tøff ordbruk og nye krav fra regjeringen til blant annet dagligvarebransjen, som stadig viser til gode tall til tross for de fordyrende «innsatsfaktorene», som er blitt et så populært begrep det siste året.

I forbindelse med dette kom uttrykket «krympflasjon», eller «shrinkflation» på engelsk, som handler om at mengden på en vare du kjøper blir mindre, mens prisen enten øker, eller forblir den samme. Et eksempel kan være at antall skiver bacon i pakken krymper fra seks til fem baconskiver, mens prisen forblir den samme, eller øker, som Statistisk Sentralbyrå (SSB) nylig beskrev det. SSB har nemlig sjekket påstandene om krympflasjon i Norge.

SSB måler prisendringer på matvarer ved hjelp svært detaljerte og omfattende strekkodedata. Dataene har informasjon om pris og mengde solgt for så å si alle varene dagligvarekjedene selger. I mat- og drikkevareindeksen, som er en delindeks i den totale konsumprisindeksen, inngår i overkant av 25 000 mat- og alkoholfrie drikkevarer hver måned. Når innholdet i en vare i butikken endrer seg, endrer varens strekkode seg også. Dermed går den gamle varianten ut av prisindeksen, og den nye kommer inn når SSB har to måneder med prisdata for den samme strekkoden.

Ikke omfattende

Dataene fortalte SSB at det var en svært liten andel av de over 25 000 strekkodene som er nye hver måned. Det betyr at det ikke er så mange varer som byttes ut, og dermed at omfanget av fenomenet krympflasjon ikke er omfattende. «Det er også grunn til å tro at et relativt lavt antall av varene som byttes ut har vært utsatt for krympflasjon», konkluderte SSB.

I det siste har også begrepet «greedflation» dukket opp i den internasjonale debatten om hva som driver inflasjonen. Uttrykket kan oversettes til «grådighet som øker prisveksten», eller «grådigflasjon», om man skal prøve seg på en røff oversettelse til norsk.

Grådigflasjon, en oversettelse jeg dessverre må erkjenne ikke ligger like godt på tunga som krympflasjon, er på en måte et fenomen som har dukket opp på samme måte som krympflasjon. Tall fra Eurostat antydet nylig at en stor andel av inflasjonen i euroområdet har kommet som følge av økte marginer. Det går frem av SSBs siste analyse av norsk og internasjonal økonomi, skriver næringslivsavisa E24.

Norges Bank har undersøkt om dette også forekommer her i landet. I siste pengepolitiske rapport slår Norges Bank fast at det ikke er tilfelle.

Banken har i følge E24 sett på fordeling mellom økt overskudd og økt lønn i privat næringsliv på fastlandet. Kraftforsyning er holdt utenfor. I analysen finner man at prisveksten på verdiskapningen i fjor var litt høyere enn det historiske gjennomsnittet, eller rundt tre prosent.

Frifunnet

Overskuddets bidrag til prisveksten har vært synkende over tid. I fjor var vekstbidraget fra økt overskudd mye lavere enn under pandemien, men også sammenlignet med det historiske gjennomsnittet. Og økte lønnskostnader per produsert enhet bidro tilsvarende mer i fjor enn årene før.

Norges Banks foreløpige konklusjon er derfor at næringslivet i gjennomsnitt ikke har benyttet anledningen til å ta seg bedre betalt utover det økte kostnader tilsier. Det er heller lønn per produsert enhet som økte mer i fjor.

Tunge faglige instanser som SSB og Norges Bank har med andre ord frifunnet norsk næringsliv for å berike seg ekstra i skyggen av inflasjonen.

Verken krympflasjon eller grådigflasjon synes å være utbredt i Norge. Selvsagt er det umulig å fri seg fra tanken om at dette kan skje i enkelte virksomheter, og det fins jo eksempler fra de siste månedene på at du får mindre igjen for pengene når du handler. Men i det store og hele kan det synes som om norske bedrifter har opptrådt på en ordentlig måte, og ikke utnyttet situasjonen nordmenn flest står i.

Men det betyr ikke at det er billig i Norge. På ingen måte.

Norge var i 2022 Europas femte dyreste land, når en ser på prisnivået for konsum i husholdningene, melder SSB. I 2022 var prisnivået i Norge 43 prosent høyere enn gjennomsnittet i de 27 EU-landene. Blant annet ligger Norge godt over nabolandene Sverige og Danmark på mat og drikke, om vi skal holde oss til nødvendige varer.

Da er det fortsatt merkelig, synes jeg, at spesielt dagligvareaktører får lov å markedsføre seg selv og sine varer som «billig». For selv om det er mulig at en kjede er billigere enn andre, og selv om eierne ikke bruker skitne grep for å tjene penger, så er det ikke billig her i Norge.