I statsminister Jonas Gahr Støres nyttårstale var det få, om noen, gode ord om privat næringsliv. Det er ikke overraskende, all den tid den nåværende regjering og politiske sympatisører de siste årene har lansert en ren kampanje mot alt som smaker av privat initiativ.

Nylig gikk for eksempel Stortinget i gang med behandlingen av regjeringens forslag om flere endringer i regelverket for inn- og utleie fra bemanningsforetak. En ny lov innebærer i korthet en rekke innstramminger for virksomheter til å benytte seg av ressurser i den private bemanningsbransjen. Loven gjelder fra nyttår.

Kritikere mener dette kan koste tusenvis av fast ansatte i denne bransjen, samt skade norske virksomheters evne til å drive lønnsomt - spesielt i perioder med lavere aktivitet.

Et annet ferskt angrep på privat næringsliv kom i forbindelse med statsbudsjettet nylig: Regjeringspartiene og SV vil snevre inn muligheten for helprivate, kommersielle allmennleger å etablere seg. I budsjettavtalen som SV og Ap-Sp-regjeringen er enige om, heter det at Stortinget ber regjeringen «utarbeide hjemmel til å regulere etablering av helprivate kommersielle allmennlegekontorer. Det betyr i praksis at man tetter hullet for flere helprivate allmennleger, bekreftet Aps helsepolitiske talsperson Cecilie Myrseth.

– Det skal bli vanskeligere å etablere seg for private aktører? spurte NTB henne i forbindelse med kunngjøringen.

– Absolutt. Det skal bli mye vanskeligere, svarte hun.

At det åpenbart er et behov for private leger i Norge er tydelig ikke noe Myrseth bryr seg om. Språkbruken er uansett symptomatisk for hvilken retning mange politikere vil dra Norge i: Det offentlige Norge skal styrkes på bekostning av det private Norge.

Angrep etter angrep

Jeg skal ikke ramse opp alle de siste årenes angrep på private aktører, men eksemplene er mange.

I tillegg til de forannevnte eksemplene kan nevnes forslag om bent frem forbud mot bemanningsbyråer, profittforbud innen velferd, eller forslag om å fjerne private aktører innen velferd. Et annet eksempel på at enkelte politikere synes å nære en enorm mistillit mot private aktører, er en mangeårige kamp mot private skoler. Slike skoler er en vanlig løsning i mange fylker, for å gi unge idrettsutøvere et spisset utviklingstilbud sammen med skolegangen for eksempel. I år er loven for privatskoler allerede strammet inn, og nå skal et nytt forslag om mer lokal myndighet i godkjennelse av private skoler, ut på høring.

Det er også mange som husker den ferske retorikken om «barnehageprofitører», som kanskje mest var ment på de store konsernene, men som også rammet små barnehager, drevet av enkeltpersoner eller idealister. Det er litt paradoksalt, fordi de private barnehager var i stor grad med på å oppnå full barnehagedekning i 2007. Og det var private helsetjenester som under pandemien bisto med testkapasitet når samfunnet trengte det som mest, selv om de private innen helsesektoren nå får mest kjeft.

De siste månedene er det jo regjeringens skattecocktail bestående av endret formuesskatt og ulike typer grunnrenteskatt, som kanskje er det sterkeste uttrykket for kjøret mot private aktører eller gründere som har lykkes. I skyggen av den såkalte lakseskatten er økningen i arbeidsgiveravgift or ansatte med mer enn 750 000 kroner i årslønn, noe som rammer spesielt kompetansebedrifter. Mange av disse er nettopp den type bedrifter som skal utvikle det vi skal leve av etter oljen.

Rammer kompetansebedrifter

Et eksempel er teknologibedriften Inventas i Trondheim, som nylig rykket ut i MN24 og fortalte hva denne avgiftsøkningen vil bety av økte kostnader. Daglig leder Ove Pryde Pettersen sier dette vil ramme både selskapet og byer som Trondheim, der kompetansebedrifter er viktig for utviklingen.

Det er ikke overraskende at dagens regjering står for en slik aggressiv tone mot det private initiativ. Både Arbeiderpartiet, Senterpartiet og deres samarbeidspartnere gikk til valg på at man skulle hjelpe «vanlige folk» og som LO sin leder Peggy Hessen Følsvik sa; «nå skal vi ta de rike».

Les: Folk som har lykkes i det private næringslivet.

Tidligere nestleder i Arbeiderpartiet, Hadia Tajik, sa i følge DN at hun ble overrasket over flyttingen fra «et samfunn som har bidratt med sitt til Røkkes karriere og formue». At Røkke har skapt mye av formuen i USA og deretter ved å ta store sjanser med egne penger, gjør ikke at tvilen kommer tiltalte til gode.

Det er ikke slik at alt var i sin skjønneste orden under borgerlige regjeringer heller, for den offentlige andelen av samfunnets verdiskaping vokste da også. Og ingen er uenig i at folk som blir søkkrike skal bidra med skatt. Men denne kommentatoren opplever likevel at det de siste årene har vært en eskalering i språkbruk, utspill og ønsker om å begrense alt som smaker av privat virksomhet.

Det handler mye om "å ta noen" i stedet for å se etter felles grunn, og regjeringen går langt i å stemple de med lønn over gjennomsnittet som folk man skal straffe skattemessig. Jeg tror det forklarer noe av dagens katastrofale meningsmålinger for Ap og SP også, for de hadde faktisk mange velgere i det litt øvre sjiktet av lønninger. Men dette er ikke en politisk analyse, så det politiske utfallet får andre enn meg diskutere.

Er det polariseringstrenden fra andre land som har nådd oss her på berget også, kanskje? Hvor lurt er det i tilfelle, om man ser på det virkelig store bildet for norsk økonomi?

Hva ligger bak dette hatet mot det private?

Det er kanskje sterke ord, men vi ser tross alt et norsk samfunn som har blitt fullstendig omdannet, gjennom årevis med styring av politikere med en forkjærlighet for offentlige løsninger. Det nye skatteutvalget foreslår kanskje ikke mer skatt i sum, men det er ikke akkurat noe skritt i retning av lettelser i folks skattetrykk heller. Og det er heller ikke noen store tanker om å prioritere hardere i det offentlige. Det bør man snart gjøre, for i dag står offentlig sektor for to av tre kroner i norsk økonomi.

Det offentliges andel av verdiskapingen har vokst fra 60,5 prosent i 2019 til 66 prosent i 2020. Det er den kraftigste økningen registrert i et enkeltår i nyere tid - som kommer på toppen av en gradvis økning det siste tiåret. Dermed troner Norge øverst av alle på OECDs oversikt over størrelsen på offentlig sektor som andel av verdiskapning. En av tre arbeidsføre nordmenn jobber i offentlig sektor - noe som også er svært høyt sammenliknet med andre OECD-land. I tillegg har vi mange hundre tusen nordmenn på uføretrygd og andre støtteordninger, noe som allerede før den største eldrebølgen flommer inn over oss, koster landet enormt med penger. Alt dette skal finansieres av stadig høyere skatter fra stadig færre arbeidstakere, og av olje- og gassinntekter som jo stadig flere vil kutte ut i miljøets navn.

For å omskrive Gro Harlem Brundtland: Det er typisk norsk å være offentlig ansatt.

Og det er ikke en økonomisk bærekraftig modell. Om man ikke har uendelig dype gasslommer.

Hatet mot det private er derfor ikke bare lite bærekraftig. Det er også unorsk og uklokt, vil jeg påstå. Hvorfor? Jo, fordi miksen av privat og offentlig virksomhet har i alle tider - og i alle sektorer - vært en nøkkel for suksess i Norge. Barnehagenes og de private legesentrenes rolle under pandemien er allerede nevnt, men det finnes lærdom også fra det som er ganske unikt i internasjonal sammenheng. Et ferskt eksempel er private helseaktører som Aleris og Dr. Dropin, der de håndterer stadig flere pasienter på grunn av fastegekrise og Helseplattform-problemer i det offentlige. Hva skulle selv den mest innbitte motstander av det private gjort, uten denne muligheten? Det offentlige alene er jo ikke nok.

Kjært barn har mange navn

Den norske arbeidslivsmodellen, lønnsmodellen eller trepartssamarbeidet: Kjært barn har mange navn, men samarbeidet mellom arbeidstakere, arbeidsgivere og det offentlige i lange perioder gitt forutsigbarhet og en sunn økonomisk utvikling i norsk økonomi. Sammen med innovasjon og høy produktivitet, har dette gjort at Norge har klart seg utrolig bra i den internasjonale konkurransen, selv om lønnsnivået er blant de høyeste i verden. Og selv om det åpenbart er store lønnsforskjeller i Norge, så har landet også langt mindre forskjeller enn store deler av verden ellers.

Vi hadde ikke kommet dit om ikke det offentlige og det private hadde klart å fungere sammen. Den rådende retorikken nå, og de grepene flere og flere politikere snakker høyt om, er derfor lite produktivt.

Jeg vil gå så langt som å si at det også er skadelig for det offentlige, som helt klart trenger konkurranse om de beste løsningene. Det beste eksempelet er kanskje i helsevesenet eller skoleverket. Om det offentlige ikke løfter de som jobber der, lønnsmessig eller på andre måter, så kan de gå til det private og dermed sette et sunt press på offentlig sektor. Om private alternativ forsvinner, og de som jobber i det offentlige samtidig ikke får noe løft der de er - slik som i dag, så kan mangelen på fleksibilitet og jobbalternativer ende opp i dyp frustrasjon og mistillit der de er. Det kan på sikt skape utfordringer for innovasjon og fornyelse i det offentlige også.

Med andre ord: Norges suksess er uløselig knyttet til god samhandling mellom det offentlige og privat næringsliv.

Eller i det som fortsatt er igjen av et privat næringsliv.