De siste ukene har redaktørstyrte medier og sosiale medier vært sprekkfulle av meldinger om at Midt-Norge styrer mot en kraftkrise. Generelt økt forbruk, det grønne skiftet og få eller ingen planer om å øke produksjonen, er i korthet forklaringen. Debatten har fått fornyet kraft med det som nå skjer rundt vindturbinene på Fosen, der sterke krefter argumenterer for å rive vindturbinene - og sånn sett forverre kraftsituasjonen i Midt-Norge.

Kaldere hjem

Så er spørsmålet hva man skal gjøre med dette. Bare planene om batterifabrikker og drift av elektriske offshoreanlegg, er nok til å ta pusten fra de som har ansvar for å levere til det midtnorske kraftmarkedet. Må vindturbinene på Fosen rives, blir det direkte åndenåd.

Ett alternativ er selvsagt å spare strøm på slike nivåer at det virkelig vil merkes i folks hverdag, slik som å ha kaldere hjem, strømrasjonering, mørkere gater og elbiler som ikke kan lades. Men jeg tror ikke folk flest har lyst å senke levestandarden. Så da må vi lete etter andre løsninger.

Så kanskje bør vi lære av fortida, for å spå om fremtida?

Kraftkrisen i 2010

For vi har hatt en kraftkrise her i landsdelen før også. I 2010. Da var også prisene skyhøye og kraftmangelen truet oss. Prisen på strøm i Midt- og Nord-Norge var enkelte dager i 2010 helt oppe i over åtte kroner per kilowattime.

Investeringer i det regionale strømnettet og de nå omstridte vindturbinene ble en del av den langsiktige løsningen, men det var den gangen også vilje til å vurdere noe virkelig radikalt:

Mobile gasskraftverk.

Lignende løsninger har jeg ikke hørt lansert i forbindelse med den pågående priskrisen og den kommende kapasitetskrisen i både det midtnorske og norske kraftmarkedet. Det synes jeg er underlig, all den tid all annen økning i kraftproduksjon synes politisk uspiselig, urealistisk eller ligger langt frem i tid. Mangelen på kraft i Midt-Norge rammer oss om få år. I mellomtida krangler vi om det er vindturbiner på land, havvind, solceller, atomkraft eller annen ren kraftproduksjon som skal ivareta overgangen til et elektrisk samfunn.

Foruten effektivisering og utbedring av eksisterende vannkraft, er det derfor midlertidige og kanskje mobile løsninger vi burde ha diskutert nå. Å brenne kull og tung, svart olje er nok lite aktuelt, men moderne forbrenning av gass kan kanskje være «spiselig» for flere.

Så hva med de mobile gasskraftverkene? Vel, dessverre er de ikke lenger tilgjengelig.

Frykt for kraftmangel og langvarige ekstrempriser i Midt-Norge gjorde at Statnett bygget reservegasskraftverkene på Tjeldbergodden og Nyhamna, hver med en kapasitet på 150 megawatt (MW). Dette kunne dekke behovet til titusenvis av husstander i Midt-Norge. Den samlede prislappen ble ifølge Statnett 2,1 milliarder kroner, skriver Teknisk Ukeblad. Kraftverkene sto ferdig i 2009.

Korttidsminne

Men strømkrisen den gangen blåste over, og korttidsminneforeningen tok tydeligvis over norsk energipolitikk.

For gasskraftverkene ble aldri brukt, og noen antok tydeligvis at en lignende situasjon aldri igjen ville oppstå. Så det ble bestemt at kraftverkene skulle selges - noe Statnett har brukt flere år på. Først så sent som i september i fjor, midt i den nye norske strømkrisen, ble det siste mobile gasskraftverket solgt av Statnett.

Til Honduras, av alle steder.

I følge VG så var sentrale politikere «forundret» over avgjørelsen om å selge gasskraftverket midt i strømkrisen.

– Jeg vet ikke hvilken forfatning de mobile gasskraftverkene var i. Jeg vet heller ikke hvordan avtalen er, så det kan jeg ikke uttale meg om, sa olje- og energiminister Terje Aasland (Ap), da han ble spurt om salget til andre siden av kloden.

Vi har altså gitt fra oss muligheten til å ta i bruk noe som ganske raskt kunne gitt oss mer kraft i Midt-Norge. Men om man ser bort fra det håpløse i at gasskraftverkene ble solgt, så er det likevel underlig at midlertidige løsninger ikke vies mer oppmerksomhet i den pågående kraftdebatten. Andre større løsninger er nemlig vanskelig å se.

– Det fins nesten ikke planer om mer strømproduksjon i regionen fremover, sa Elisabeth V. Vardheim, konserndirektør i Statnett, under Trøndelagsmøtet nylig. Alvoret begynte nok da å demre for flere av beslutningstakerne i salen, men tida etterpå har stort sett gått med til å innta posisjoner i Fosen-debatten, og ikke til å finne løsninger.

Men strømkrisen venter ikke. Så selv det å bruke noen milliarder og et par år på å utvikle midlertidige løsninger, kan være både nødvendig og samfunnsøkonomisk lønnsomt. Folk flest ønsker nok som sagt ikke å rasjonere på strøm, og det trengs rimelig grønn kraft for å utvikle industri og arbeidsplasser i Midt-Norge.

Tid for kompromiss

Et midlertidig gasskraftverk vil også ha en annen fordel: Det kan gi en jevn og regulerbar leveranse, som ikke er avhengig av været, slik vind, sol og ja; vann er. Gasskraftverk vil selvsagt sikkert bety større utslipp enn vann, vind og sol, men det er trolig tid for å kompromisse om vi skal styre unna en kraftkrise.

For poenget er - nok en gang - at det meste av fremtidig kraftproduksjon i Midt-Norge er enten omstridt eller knapt på tegnebrettet.

Og det blir det ikke mye strøm av.