Det var ikke måte på hvilke fantastiske ord som ble brukt om byggingen av selskapet Freyrs batterifabrikk i den ærverdige industriparken i Mo i Rana.

Ikke bare var dette et så perfekt skrudd sammen business case, at landets politikere var villig til å bruke store summer på subsidier. Det var også midt i blinken for hva som er den rette industrien for Norge i fremtida. Fabrikker drevet på ren, norsk energi, med batterier som skulle drive det grønne skiftet i hele verden.

Tusenvis av arbeidsplasser og en oppblomstring for Mo i Rana og hele regionen, var økonomiske og sosiale bieffekter, som alle distriktsvennlige politikere glatt ville sole seg i glansen av. Ja, selv i Trøndelag merket vi optimismen, med blant annet en stor avtale mellom Freyr og den trondheimsbaserte entreprenøren Hent.

Så gikk det meste galt. I november kom beskjeden om at Freyr var misfornøyd med de offentlige tilskuddene. Investeringene i Mo i Rana ble lagt på is.

– Nyheten om at Freyr avventer byggingen av storfabrikk for batteriproduksjon på Mo i Rana er trist og alvorlig for Rana-samfunnet, sa fylkesrådsleder Svein Øien Eggesvik.

– Slik det ser ut nå, kan dette innebære nedbemanning og at den planlagte gigafabrikken på Mo ikke blir realisert før rammevilkårene i Norge og Europa eventuelt blir endret, sa Eggesvik videre.

- Inflation Reduction Act forandret alt, sa Ingvild Skogvold, sjefen for Ranaregionen Næringsforening.

Og nettopp henvisningen til norske og europeiske rammevilkår, er en nøkkel her. For Freyr forsvinner ikke. De bare reiser over Atlanterhavet.

Til USA. Og til helt andre rammevilkår.

Bidenomics

Selskapet flyttet nemlig i denne tida selskapets adresse fra Luxemburg til USA, og startet jobben med å skaffe ny kapital til fabrikken med navnet Giga America i Georgia, i et redesignet prosjekt. Og Freyr er ikke alene om å tenke slik. Storavisa New York Times skrev nylig en større artikkel om hvordan nye amerikanske skattekutt og subsidier, formelig suger til seg grønne industriprosjekter fra hele Europa.

New York Times skrev nylig om Mo i Rana som mistet et industrieventyr til USA. Foto: Faksimile New York Times

NY Times kaller president Joe Bidens rammeverk for å skape en ny grønn amerikansk industri, for «bidenomics». Om det er på nivå med Franklin D. Roosevelts berømte reformprogram «New Deal» på 1930-tallet, skal ikke sies her. Men det er i alle fall en politikk som vil påvirke både USA og resten av verden i betydelig grad.

Bidenomics har sitt formelle utgangspunkt i den ganske ferske loven, eller rettere sagt politiske vedtaket, med det veldig spesiell navnet «Inflation Reduction Act». Det er spesielt fordi navnet tyder mer på å holde igjen offentlige utgifter enn å øke dem - slik amerikanerne faktisk gjør i dette tilfellet. For dette grepet frigjør i følge avisa The Guardian, flere hundre milliarder dollar til skattekutt og subsidier, for å styrke og tiltrekke såkalt grønn industri. Det fins allerede mange eksempler på enorme europeiske virksomheter som gjør amerikanere av seg.

Bidenomics er ett av flere grep for å bidra til det grønne skiftet i USA. Estimatene på pengebruken er fra 500 milliarder dollar og opp til det dobbelte. Ett veldig konkret eksempel på bidenomics er at elbiler som er bygd i USA, kan få opptil 7500 dollar i subsidier ut til forbruker, slik at disse blir langt billigere enn andre biler. USA er nemlig ikke slik som Norge, der det nå stort sett selges elbiler. For de som selger og vil kjøpe elbiler, er dette et ekstremt virkningsfullt grep.

Mye vil ha mer

Denne såkalt «inflasjonsreduserende» politikken i USA får konsekvenser over hele verden. Så omfattende er det som skjer at det altså får ringvirkninger i vesle Mo i Rana, Norge. Batterifabrikken som skulle sysselsette tusenvis av mennesker i bygging og drift, synes mer og mer som en grønn sky langt borte i horisonten.

Drømmen om et nytt industrieventyr på ruinene og minnene av metallindustrien i nordlandsbyen, er i ferd med å svinne hen. Ikke så rart. Bedriftseierne ser selvsagt større muligheter der det offentlige spytter inn massivt med penger, selv om det faktisk også har vært gjort til en viss grad i Norge.

Men mye vil ha mer.

Og da betyr det lite at europeernes favoritt som amerikansk president, samtidig er den som årelater vår verdensdel for fremtida industri.

«Hvorfor kan ikke EU kjøre på med subsidier slik som Biden»?, spør den nevnte avisa The Guardian, på kommentatorplass. Det er ikke noe dumt spørsmål.

Samme kommentator svarer selv med å forklare at EU tross alt er i gang med flere viktige grep, selv om det allerede nå er klart at selv EU ikke har så mye penger som amerikanerne. USA har også langt sterkere økonomisk vekst enn Europa, slik Ola Borten Moe (SP) snakket om med Dagbladet nylig. EU er dessuten fortsatt en politisk union, ikke en nasjon, og har blant annet av den grunn ikke så omfattende fellesløsninger som USA har.

Og det er et kappløp, vi snakker om her. Selskaper og land som bygger riktig kapasitet først, kan sikre seg kompetanse og mineraler i et forsprang som det vil være vanskelig å hente inn.

Hva med lille Norge, midt i denne grønne, globale dragkampen?

Hva med oss?

Etter ranet i Rana er det jo selvsagt naturlig å lure på hvordan det går med andre grønne industrieventyr i Norge. Vi har ikke så dype lommer som amerikanerne har, men vi har jo fortsatt enorme fordeler, og da spesielt tilgangen på grønn kraft. Strøm fra vind og vann kan gjøre industrien her i landet konkurransedyktig, i en tid med stadig sterkere krav om bærekraftig produksjon. Om vi beholder kraftoverskuddet er en egen diskusjon.

De mest aktuelle prosjektene i Norge er batterifabrikken på Sørlandet i regi av selskapet Morrow, og batterifabrikken til Ellinor i Orkanger. Morrows første batterifabrikk utenfor Arendal er allerede i ferd med å bli en realitet. Og den fabrikken er liten i forhold til fullskala-planene – med tre gigafabrikker og 2500 arbeidsplasser innen 2030. I følge NRK så tror lokalbefolkningen fortsatt fullt og helt på Morrows planer.

For oss i Midt-Norge er det selvsagt planene i Orkanger som er mest aktuelle å følge med på. Her skal Ellinor Batteries bygge en fabrikk over 112,5 mål, som forøvrig trenger omtrent like mye kraft som Trondheim bruker.

Havner på politikernes bord

Nå er det ikke bare kraftbehovet som er av enorme dimensjoner med denne batterifabrikken. Det vil også påvirke hele naturen i området. Avisa Sør-Trøndelag meldte nylig at Statsforvalteren opprettholder tre av de ti innsigelsene til områdeplanen for batterifabrikken i Ustmarka. Planen omfatter et massivt område, på over 6600 mål. Hadde man lagt plankartet over trondheimskartet, ville planområdet strukket seg fra Munkholmen til Sluppen. I mars havner planen derfor på politikernes bord.

Så langt er det altså ikke noe som tyder på at USA er i ferd med å rane Arendal og Orkanger, men tiden vil vel vise hva det faktisk blir av utbyggingen og de mange arbeidsplassene som vil være fantastisk for regionen. Dersom utviklingen med europeisk industriflukt fortsetter, vil det jo garantert sette fart på diskusjonene om enda mer offentlig bistand for det grønne skiftet.

Det igjen kan fort sette flere behov opp mot hverandre, fordi Europa langt mer enn USA, også må prioritere militæret for å møte den økende russiske trusselen.

For i Europa er den kalde krigen blitt varm, og USA er tross alt lenger unna. Grønn industri eller ikke.