For å svare på spørsmålet med en gang:

Ja og nei.

For det første: Ja, et arrangementet på Stjørdal mandag denne uka, er ett steg i riktig retning. Til stede var viktige og profilerte personer innen kraftbransjen, det offentlige og næringslivet. Konferansen het Energisituasjon Trøndelag, og var et såkalt oppstartsmøte for bedre lokal og regional energikoordinering, som det heter.

Det er Tensio og andre norske nettselskap som nå tar initiativ for å styrke samarbeid og koordinering regionalt og lokalt. Dette er nødvendig, fordi det nå tikker inn ønske etter ønske fra næringslivsprosjekter som vil inn på strømnettet. Det lenge varslede kraftunderskuddet rykker med det bare nærmere og nærmere. Og da kommer vil til den andre delen av svaret på spørsmålet:

Nei, det skjer dessverre ikke så veldig mye.

Mer produksjon

Kraftproduksjon, kraftproduksjon, kraftproduksjon, ble det messet om til det kjedsommelige på mandag også. Alle er med andre ord enige om at det rett og slett må mye mer produksjon inn i det norske energisystemet, for å unngå et nasjonalt kraftunderskudd allerede i 2027. Det er kraftproduksjon som er hovedutfordringen, understreket alle på den nevnte konferansen. Uten mer ren og grønn kraftproduksjon, kan vi komme til å måtte importere strøm fra kilder som kanskje ikke er like miljøvennlige som våre egne. Det kan bidra til å gjøre Norges egen vei mot en mer bærekraftig fremtid, mye mer humpete.

Så hvilke tall snakker vi om?

Vel, fra scenen kunne Statnetts representanter opplyse at det i område Midt, som egentlig er prisområde 3 her i Midt-Norge, nå er lagt frem nye tilknytningssøknader tilsvarende 5000 megawatt (mw).

Det er da vi kommer til kjernen av problemet. For de konkrete planene om økt kraftproduksjon i samme region, tilsvarer bare 300 mw. En brøkdel av det som allerede er ønsket altså, og det betyr åpenbart at det kan bli vanskelig å utvikle industri, næringsliv, verdiskaping og til slutt; arbeidsplasser.

Og da ikke bare på en bærekraftig måte, men i det hele tatt.

Dette er tall bare for Midt-Norge. Men for hele Norge er situasjonen skremmende lik.

Det grønne skiftet krever sitt.

For det er jo omstillingen til et grønnere samfunn som ligger bak det at vi skal basere mye mer av industrien og livene våre på mer miljøvennlig energi, som for eksempel vannkraft og vindkraft. Norske politikere har satt som målsetning at Norge skal kutte 55 prosent av klimagassutslippene innen 2030. Målet kan synes uoppnåelig, all den tid utslippene knapt gikk ned i 2022. Fattige 0,8 prosent sank klimagassutslippene i Norge, fra 2021 til 2022. Ser man helt tilbake til 1990, har utslippene gått ned med 4,6 prosent, viser tallene fra Statistisk Sentralbyrå (SSB). Samtidig har globale utslipp økt fra 22,8 milliarder tonn klimautslipp i 1990 til 37,5 milliarder tonn i 2022, i følge stiftelsen Energi og klima.

Uansett hva Norge gjør, er det med andre ord lite i det store bildet. Men det får være en annen diskusjon.

Kraftig lut

Skal Norge kutte halvparten av utslippene de neste seks årene, så trengs det med andre ord kraftig lut. Og da er overgangen til mer grønn energi avgjørende. For den andelen er svært liten i dag. Som det ble vist på den nevnte konferansen, så består det meste av verdens energiproduksjon av olje, gass og kull. De nye kraftkildene er ørsmå i den store kraftmikse.

Slik er det ikke i Norge. Her er mye av kraftproduksjonen allerede fra fornybar energi. I Midt-Norge er rundt 33 prosent av kraftproduksjonen fra vindkraft, mens resten er vannkraft og en liten andel varmekraftproduksjon, som blant annet en god del innbyggere i Trondheim nyter godt av.

Når det trengs ny kraft i både Midt-Norge og Norge, er det altså mer av det samme man leter etter. For alt av fossile kilder og kjernekraft er enten uspiselig eller så langt frem i tid, at det ikke vil hjelpe på de ti neste årene, som alle er enige om er helt kritiske. Solceller, havvind, hydrogen og alle mulige andre nye typer kilder til kraftproduksjon vokser, men det går sakte. Slik jeg oppfatter situasjonen er det både ut fra naturgitte forutsetninger og rent kostnadsmessig, trolig er innen tre områder det kommende kraftunderskuddet kan bekjempes:

  • Energiøkonomisering

  • Vannkraft

  • Vindkraft

Alle disse tre områdene har sine utfordringer, og selv om de alle er dokumenterte suksesser, er det ikke sikkert det lar seg gjennomføre i tilstrekkelig grad.

Når det gjelder energiøkonomisering, så viser analyser fra Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) at det er et effektivitetspotensiale i bygg på 13 tWh (terrawattimer), til en kostnad på under en krone kWh. Dette tilsvarer rundt 10 prosent av Norges strømforbruk, ifølge NVE. De siste årene har det også strømmet på med ulike støtteordninger til både bedrifter og folk flest, for å kutte i strømbruken. Men med unntak av perioder med høy strømpris har det vist seg vanskelig å få Ola Nordmann til å spare mye på strømmen hjemme, slik det er vanlig i europeiske land lenger sør. Vi har også et klima og vintermørke som gjør at vi åpenbart må bruke mer strøm enn den jevne europeer.

Vannkraft-suksessen

Vannkraft: Det er en suksesshistorie for Norge, og litt som olje og gass; en sektor som har gjort at vi som samfunn har kommet dit vi er i dag. Men i dagens miljøbevisste Norge er det mer og mer fokus på vern av vassdrag av naturhensyn, og det kolliderer jo direkte med ønsket om mer vannkraft.

Tensio-direktør Trygve Kvernland nevnte på regionmøtet mandag Verdals-vassdraget, som kunne blitt bygd ut, men som er vernet.

– Det må vi respektere, sa han, men understreket samtidig at dette er et eksempel på at det må tas noen tøffe valg fremover.

Så har vi vindkraften, da. I det siste har det i Norge vært mest fokus på havvind, der overslag for både kostnader og behov for offentlig støtte, har galoppert det siste året. I fjor anslo regjeringen i følge nettavisa E24 at det trengs 60 milliarder kroner for å dra i gang ny grønn industri som havvind, batteri og hydrogen. Det er nå vedtatt at 23 milliarder kroner kan gå til ett havvindfelt, Sørlige Nordsjø II. Det andre havvindfeltet, Utsira nord, vil sannsynligvis trenge en lignende støttesum eller mer, ifølge sjefforsker John Olav Giæver Tande i Sintef i E24.

Det kan bety at drøye 46 milliarder kroner kan gå til havvind. Andre enn meg får konkludere om det er smart bruk av penger, men det er i alle fall en så stor sum at det innbyr til diskusjon.

Politisk hodepine

For oss i Midt-Norge har vindkraftproduksjon litt tabloid sagt to ansikter. På den ene siden fikk vindkraft opp regional kraftproduksjon ganske raskt, etter kraftkrisen for rundt 15 år siden, da med strømpriser opp i syv-åtte kroner kilowattimen. Men det har muligens folk glemt.

På den andre siden er vindkraft blitt en politisk hodepine, fordi motstanden er så enorm mange steder, slik som på Fosen, der kraftproduksjon i vindparker står steilt mot hensynet til lokal reindrift.

For å toppe det hele har norske kommuner dessuten fått en mer sentral rolle i planlegging og utbygging av vindkraft. Dermed kan det bli vanskeligere å få gjennom kraftproduksjon gjennom vindkraftverk, selv om det er i regional og nasjonal interesse.

Med dette i bakhodet kan man vende tilbake til det Statnett meldte om: Det er knapt planer om ny kraftproduksjon i Midt-Norge. Selv ikke bedre koordinering mellom alle interessenter kan bøte på dette. Med tanke på at det tar mange år å planlegge, godkjenne og bygge vannkraftverk, vindparker eller andre teknologier, styrer vi etter all sannsynlighet mot det kraftunderskuddet alle nå snakker om. Det betyr at vi må hente kraft fra enten andre strømfattige norske regioner, eller fra andre land.

Heldigvis er det mulig, så kanskje ikke utenlandskablene er så dumme uansett?

Så hvem har ansvaret for den situasjonen vi nå står i? Det høres ut som en floskel, men svaret er nok at det er mange som må dele skyld og ta ansvar. Men slik det ser ut nå, kan det synes som om vi som samfunn må ta noen tøffe valg om natur vs. kraftproduksjon. Vi trenger areal til å bygge flere vindparker, vannkraftproduksjon, solceller, eventuell kjernekraft og egentlig all mulig annen kraftproduksjon, for å kunne bli et fornybar-samfunn i fremtida. Så kanskje ligger det største ansvaret i fanget på politikerne?

Tør de, og i ytterste konsekvens vi som velgere, å ofre mer norsk natur for det grønne skiftet?