Da Russland invaderte Ukraina for rundt to år siden, var det mange som trodde Russernes naboland skulle falle raskt. Et enormt mot, en betydelig hærstyrke, flinke soldater og vestlige våpen har siden den gang holdt Russland ute fra mesteparten av Ukraina. Nå er det rapporter om mangel på utstyr i Ukraina og fremrykkende russiske styrker, og det faretruende bakteppet er at russerne fort kan bestemme seg for å gå løs på andre land om de lykkes.

Faren for krig flere steder er da også grunnen til at land som Polen og de baltiske landene nå ruster opp, og at Sverige (snart) og Finland går inn i Nato.

Rart er det ikke, for alle landene nær Russland har kjent på kroppen både nazistenes og kommunistenes herjinger. Norge slapp litt billigere, fordi russerne trakk seg ut i 1945. Og kanskje har nettopp det og 70–80 år med fred, gitt oss et falskt inntrykk av en fredelig verden, men noen ganger må man studere og forstå fortida for å planlegge godt for fremtida. Og det er i alle fall svært bekymringsfullt at vi kanskje kan være

«Da Tyskland invaderte Norge 9. april 1940, var det norske forsvaret i elendig forfatning og ikke i stand til å yte reell motstand på bred front», heter det i Store norske leksikon (SNL). Som fortsetter med å beskrive hvordan Norge manglet stridsvogner, panservern og artilleri i mange deler av landet. Sjøforsvaret manglet kvalifiserte offiserer og mannskap ellers, og deler av Forsvaret hadde knapt hatt øvelser på mange år. «I tillegg var de fleste fartøyene, flyene og kystartilleriet foreldet i den grad at kampverdien var minimal, til dels ikke-eksisterende», skriver SNL videre.

Stor mangler i dag også

Hopper vi frem til i dag, så er det dessverre tegn på at vi er i en lignende situasjon. Både de militære selv og en rekke politikere i inn- og utland er nå mer tydelige enn på mange år, om at vi må forberede oss på krig. Enkelte mener at tredje verdenskrig kanskje allerede er i gang, med kamper på europeisk jord, symmetrisk og asymmetrisk krigføring i Midt-Østen, uro i mange afrikanske land og digitale offensiver fra spesielt Russland mot vestlige land. Store institusjoner som FN, synes samtidig å miste slagkraft og innflytelse.

Det mangler ikke på advarsler rundt oss. Spesielt i Sverige, som har levd i fred lenger enn Norge, har fare for krig blitt en sentral del av den pågående samfunnsdebatten. Under en sikkerhetskonferanse i Sverige i januar, var sivilforsvarsminister Carl-Oskar Bohlin klar i sin tale. Han ba «svenskene forberede seg på krig». Også den svenske Forsvarssjefen har sagt at svenskene må forstå alvoret i situasjonen, og forberede seg på krig. Nylig sa admiral Rob Bauer i Oslo at krig er en "mulig hendelse".

I dette bildet må vi begynne å stille spørsmålstegn ved hva vi bruker pengene på her hjemme også. Vel har vi bedre forutsetninger enn de fleste med en sterk norsk økonomi, men vi må kaste et langt og hardt blikk på prioriteringene våre. Krig eller konflikt på internasjonalt nivå vil selvsagt også ramme hardt en utadvendt økonomi, som den norske. Et kinesisk angrep på Taiwan vil for eksempel kunne legge enorme deler av Oljefondet brakk, da det vil ramme våre investeringer på en ekstrem måte.

Norges forsvarssjef Eirik Kristoffersen mener at det norske forsvaret er for lite og ikke tilstrekkelig beredt. Sommeren 2023 leverte han sitt råd om et sterkere forsvar til regjeringen. Styrkingen må skje raskt, sa han i forbindelse med overleveringen.

Ba om 80 milliarder

I rådet ba forsvarssjefen om 80 milliarder kroner ekstra innen 2028 for å gjenopprette dagens forsvar. I dette beløpet ligger også anskaffelse av mer ammunisjon og oppgradering av bygg og anlegg for 22 milliarder kroner. Forsvarssjef Kristoffersen ber om åtte milliarder kroner mer til Forsvaret hvert år i perioden fra 2025 til og med 2031.

Forsvarssjefen har delt inn rapporten i fem områder som skal styrke forsvarsevnen:

  • Utbedre svakhetene i dagens forsvar

  • Styrke såkalt maritim overflatestruktur. Han vil kjøpe minst fire og helst seks nye fregatter, og inntil 16 mindre standardfartøyer

  • Anskaffe tilstrekkelig luftvern

  • Få flere langtrekkende våpen både fra land, luft og vann. Vil prioritere Nord-Norge først

  • Øke Forsvarets volum. Bedre etterretning, flere helikoptre, flere ubåter

Til en viss grad kan man si at regjeringen følger opp dette i kroner og øre også. Regjeringen foreslo for 2024 et forsvarsbudsjett på 90,8 milliarder kroner, en nominell økning på 15 milliarder kroner sammenliknet med saldert budsjett 2023. Justert for prisstigning, kompensasjoner, tekniske endringer og inntektsøkning øker regjeringen forsvarsbudsjettet med 10,9 milliarder kroner sammenliknet med saldert budsjett 2023.

Men skal vi være ærlige så er det et etterslep i Norge, som det vil ta lang tid å hente inn. Om det er mulig, da.

– Vi er ikke tilstrekkelig rustet for den situasjonen vi nå møter, sa forsvarsminister Bjørn Arild Gram (Sp) da han nylig talte til et fullsatt Oslo Militære Samfund.

Vi kan blant annet se på hvor mange menn og kvinner som kan mobiliseres hvis det blir krise, noe som er blitt svært aktuelt på grunn av Ukraina-krigen. Derfor ser mange til Finland, slik Aftenposten nylig gjorde. Finland er i befolkning, samfunnssystem, beliggenhet og klima ganske likt oss, selv om de har en mye lengre grense mot Russland. uansett er det store forskjeller, forteller Aftenposten:

Finnene ble sett på som gammeldagse fordi de beholdt et stort invasjonsforsvar etter den kalde krigen. Erfaringene med krig mot russerne, hadde nok satt sitt preg på finnene. De fleste andre land, som Norge, skar kraftig ned på forsvaret sitt. I 1990 var over 30 000 nordmenn inne til førstegangstjeneste. I 2021 var rundt 9000 kvinner og menn kalt inn, skriver Aftenposten.

Tallene sier egentlig alt.

Skadd av fred

– Vi er «fredsskadd» i Norge, sa Ebbe Deraas, forsvarskoordinator Trøndelag, under Trøndelagsmøtet. Med det forstår jeg at han mener nordmenn har levd så lenge i fred og ro, og blitt bortskjemt med fraværet av trusler, at det kan ha gått utover den totale beredskapstankegangen vår. Jeg synes jo det kan se ut som om det går igjen i andre deler av samfunnet også, men den debatten kan andre ta.

For nå handler det om å snakke litt penger.

Nei, vi kan ikke bli en militær stormakt i Norge, men vi bør kunne ha en ambisjon som går utover dagens anemiske forsvarsbudsjett. Selvsagt bør vi kunne ha råd til rakettforsvar rundt de store byene våre, en sterkere marine og mange, mange flere soldater - både i stående styrker og som reservister. Et sterkt eget forsvar gjør også vårt medlemskap i Nato mer verdt for hele alliansen. Vi skal heller ikke være naive og tro at Nato nødvendigvis iverksetter artikkel 5, som betyr militær unnsetning fra Nato, om for eksempel mer avgrensede deler av vårt territorium angripes.

Vil man risikere en verdenskrig for noen kvadratkilometer i Finnmark eller på Svalbard? Ikke nødvendigvis.

Jeg senser heldigvis en gryende genuin politisk diskusjon om dette temaet. Ola Borten Moe sa nylig til Dagbladet at det «grønne skiftet og klimamålene er totalt urealistiske og ødeleggende for økonomien og vanlige folks muligheter».

– Vi må prioritere hardere i Norge framover. Vi har flere eldre, for mange på trygd, høye skatter og en svært stor offentlig sektor. Festen er over. Og nå må vi frigjøre penger og folk til forsvar og beredskap. Det er det aller viktigste nå, sa han også.

Han er ikke alene om å tenke slik. Denne kommentatoren mener som leserne sikkert skjønner, at forsvar og sikkerhet må prioriteres høyere. Det er gitt at vi må prioritere innenfor omtrent de samme økonomiske rammene. Vi har åpenbart penger til å gjøre mye mer, men politikk handler også om prioritering, så da må det tøffe valg opp på bordet. Og det er nå flere som stemmer for et tydeligere fokus på sikkerhet og beredskap.

Flere i førstegangstjeneste

Stavanger Arbeidsparti og kunnskapsminister Kari Nessa Nordtun vil ha pliktår for alle 19-åringer – en stor endring fra dagens praksis der bare 18 prosent kalles inn til førstegangstjeneste. Per i dag er det i følge faktatjenesten Faktisk.no, ingen ordning for en slik foreslått «plikttjeneste» i Norge. Derimot har Norge allmenn verneplikt. Denne ble innført i 2015, og innebærer at alle kvinner og menn født etter 1997 kan bli kalt inn av Forsvaret til førstegangstjeneste.

Langt fra alle ungdommer gjennomfører verneplikten. I 2022 ble drøyt 11 000 personer kalt inn til førstegangstjeneste, noe som tilsvarer omtrent 18 prosent av et årskull. Rundt 8300 fullførte. 3000 av disse var kvinner. I Finland gjennomfører til sammenligning om lag 21 000 verneplikttjeneste hvert år.

Så; fins det penger i Norge til å styrke Forsvaret? Selvsagt fins det penger. Noe er kommet på plass, men er det noe Norge ikke mangler, så er det penger. Oljefondet passerte nylig 16 000 milliarder kroner, sånn bare for å nevne det. Med innkjøp av materiell i utlandet, trenger ikke litt pengebruk å påvirke inflasjonen her hjemme heller, men det er også en annen sak.

Om vi ikke skal bruke av Oljefondet, så er det mer enn nok av poster i statsbudsjettet for 2024, som kan endres eller kuttes, om man mener det. Forsvaret har bare noen prosent av statsbudsjettet på 1883 milliarder kroner, så noen milliarder fra alle de andre utgiftspostene, bør være mulig. Ja, det vil ramme noen, men alle som har jobbet i en eller annen virksomhet vet at det er mulig å kutte om man virkelig må det.

Fordeling statsbudsjettet for 2024. Forsvaret får 91 milliarder kroner. Foto: Regjeringen

Fiende

I den forbindelse kunne man også vurdert pengene som nå skal brukes på det såkalte grønne skiftet. At klimaendringene er reelle, og at landet må omstilles, er det nok ingen stor uenighet om. Men gitt at Norges andel av klimautslippene er så små, og gitt den sikkerhetspolitiske situasjonen vi står overfor nå, bør det være på sin plass å stille spørsmålet ved om vi ikke heller bør velge en fiende som er nærmere i tid og geografi enn selv det en potensielt stor klimaendring er.

Et eksempel er havvind, som mange og deriblant regjeringen, har ståltro på som ett av de kraftigste tiltakene for å kunne produsere mer ren energi i Norge.

Men til hvilken pris?

Nettavisen meldte i fjor at subsidiene, altså den offentlige pengebruken, for å få havvindprosjektene i Nordsjøen flytende, kan passere 30 milliarder kroner, og noen mener det kan løpe helt oppe i 50 milliarder kroner. En rekke stemmer mener at både pengebruken og effekten av havvind kan være sterkt overdrevet. Ja, selv Sofie Marhaug i partiet Rødt mener dette er «vanvittig» offentlig pengebruk.

Det er heller ikke lett å finne noe endelig svar på hva det grønne skiftet faktisk vil koste. Professor emeritus Jørgen Randers ved Handelshøyskolen sa til Kapital for få år siden at en til to prosent av verdens BNP, hvert år de neste tre tiårene, kreves for å få bukt med den globale oppvarmingen. Behovet for omstillingsmidler vil da være i størrelsesorden 1000 milliarder dollar pr. år.

SSB har tidligere SSBs eksperter har regnet på kostnadene ved å nå Norges klimamål i de sektorene som ikke kjøper klimakvoter. Dette gjelder blant annet jordbruk, transport, skipsfart og deler av industrien. For å klare å kutte 50 prosent av utslippene i disse sektorene innen 2030 vil det kreves noen tiltak som koster mellom 3000 og 3500 kroner per tonn CO₂ som kuttes, påpeker forskerne. Et utslippskutt vil koste norske husholdninger og selskaper totalt 7,6 milliarder kroner i 2030, ifølge en SSB-rapport.

Regjeringen har juridisk forpliktet Norge til å kutte klimagassutslippene med «minst 55 prosent» innen 2030, men har ikke hatt noen plan om for hvordan det skulle nås, skrev Nettavisen i 2023. Og fortsatte: Fra 1990 og frem til i dag har man klart litt under fem prosent kutt. Selv om Miljødirektoratet hadde identifisert 85 måter å kutte utslippene på, hadde de ikke noen anslag på hva den totale kostnaden for tiltakene vil være.

Uansett; det offentlige og det private må bruke milliarder for å bli mer klimavennlige.

Mange milliarder.

Klimakrise eller Putin?

Nå er havvind et litt tabloid eksempel, men det er absolutt relevant. For ja, vi trenger mer kraftproduksjon i Norge. Men kanskje skal man velge rimeligere alternativer nå, eller rett og slett vente med noe av pengebruken til den mest overhengende faren forhåpentligvis snart er forbi. Det er også mulig å velge en fortsatt høy produksjon av fossile energikilder, slik som så mange av landene rundt oss jo fortsetter med.

Klimakrisen kan komme raskt på oss, men det kan også Putin.

Etter den russiske invasjonen i Ukraina, har hele verdensbildet endret seg. Fra å være en søkkrik nasjon plassert i et rolig hjørne av en regelstyrt verden, er vi nå en (fortsatt rik) liten nasjon med et lite forsvar, som grenser til verdens største og mest brutale nasjonal bølle, og med store internasjonale institusjoner som FN og EU i kraftig forandring.

Vi må forberede oss på krig, sier alle. Da er kanskje ikke havvind det vi skal bruke pengene på?